Andrew Weinstock hadde en plan om å kjøpe Porsche når han ble pensjonist, men slik gikk det ikke. Bilen kom på plass for snart tretti år siden, og Weinstock er fremdeles i full jobb.

– Hva skjedde?
– Jeg fikk en kreftdiagnose, og bestemte meg for å realisere Porschedrømmen umiddelbart.

– Så du hadde en drøm?
– Ja, jeg vokste opp i Sør-Afrika, og der var det langt mellom hver Porsche, men faren min, som var tyskfødt sørafrikaner, hadde en 356 A, 1957-modell. Og jeg glemmer aldri opplevelsen å sitte i baksetet i rasende fart, det var voldsomt, føltes nesten som å være oppe i et fly.
Weinstock senior hadde bilen i tretten år, brukte den daglig, og Porschen sviktet aldri. Og unge Andrew gledet seg etter hvert som attenårsdagen nærmet seg til å komme seg bak rattet selv og cruise på veiene rundt Johannesburg.

– Slik ble det ikke. «Den bilen er min», sa faren min, så den fikk ingen andre kjøre. Men han kjøpte etter hvert en ganske kostbar Toyota, splitter ny, og den var det helt greit at jeg lånte.

Villdyret
Det var i 1986 Andrew Weinstock, som hadde bodd i Moss siden 1980, kjøpte sin første Porsche, en gul 356 SC  1964-modell som han brakte hjem på henger fra Stockholm.

– Da måtte jeg tømme alle kontoer, men det var verdt det. Dermed var han i gang. Og fikk fartsbot. Nå er ikke det spesielt uvanlig, men litt mer uvanlig er det å få en slik bot i Tyskland, for der er det jo lov å gi på litt.

– Ja visst, det gikk nok litt fort det der. Jeg hadde nettopp kjøpt min andre Porsche, en 356 C, rød, 1964-modell den også. Så skulle jeg og en kamerat ta bilene til veterantreff på Nürnberg Ring, og på veien dit ble vi nok litt ivrige. Men de tyske politimennene syntes det var stilige biler. Og jeg har fremdeles den fartsboten liggende ett eller annet sted.

Etter noen år solgte han SC’en, og kjøpte i 2004 en 911 Carrera, 1976-modell. Den hadde opprinnelig kommet fra Japan, og det bød på betydelige problemer for innførsel og omregistrering, ikke minst fordi den japanske tidsregningen er en helt annen.

– De tar utgangspunkt i keiserens fødsel, og det ble litt plundrete å tilpasse papirene til norske forhold.
Men det ordnet seg, og det røde, lille villdyret med 210 hestekrefter og 0 – 100 på seks sekunder er fremdeles i Weinstocks eie.

Respekt
Så er det kanskje noe overraskende at vår porschemann på Refsnesstranda ikke er spesielt interessert i bil, og heller ikke i fart.

– Nei, det er kjærligheten til klassikerne som er det viktigste for meg, og alt det Porsche står for. Det er tidløs skjønnhet, enkelt design, og alt er funksjonelt, ikke noe som er bare til pynt. Så egentlig er det uforståelig at Porsche kunne gjøre suksess i USA i en tid hvor bilidealet var digre flak med finner og all mulig slags prangende utstyr.
Og så eier han ikke, etter eget utsagn, teknisk peiling, og skrur overhodet ikke på de tyskproduserte ikonene.

– Nei, det setter jeg bort. Jeg har altfor mye respekt, og er redd for å ødelegge. Min oppgave er å ta vare på disse bilene for generasjonen som kommer etter.
Og det har neppe Weinstocks barn noe imot.

– Men du tør kjøre Porschene?
– Ja, men det blir helst søndagsturer i pent vær. Man må pleie gamle perler, vet du. Men Carreraen har faktisk galvanisert karosseri, så den tåler ganske mye.

Tommel opp
De to bilene gir ganske forskjellig kjøreopplevelse, og Andrew nyter begge.
– Sekstifiremodellen er rein nostalgi, med  lukt av skinn og bensin og olje, mens Carreraen er høyt turtall, fart og råskap.

– Og begge blir vel lagt godt merke til på veien?
– Ja, det gjør de. Og spesielt den eldste får tommel opp og smil og vink.

Så er den også en temmelig spesiell årgangsmodell, importert fra California av den danske Porsche-guruen Petter Iversen, som skulle ha den som familiebil, men den havnet altså i Moss, noe Weinstock er inderlig glad for.

– Den bilen er totalt autentisk, det er ikke skiftet en del på den. Det har aldri vært sveiset på den, aldri vært restaurert. Den ble omlakkert en gang i California, og det var med original Porsche-lakk.

– Så det er ingen foretrukket vinterbil for deg?
– Nei, slett ikke. Søndagsturer i pent vær, som sagt, og gjerne noen klubbturer vår og høst med Sportsvognklubben Moss, hvor jeg har vært medlem siden oppstarten for femten år siden. Og så kjører vi hyggelige familieturer da, vet du.

Del
Foregående artikkelBMX: Stian nekter å gi seg
Neste artikelBueskytter Måleng; Overrasket alle med NM-gull
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS