Terje Ogden

Når professor Ogden vil ha en timeout går han til sin humidor og plukker med seg en liten venn, dansk hvis det er hverdag og kubansk hvis det er helg, og tar med seg ut i boden. Der har han en bekvem stol med geiteskinn i, og god varme fra en stråleovn.

– Humidor?
– En liten spesialkasse for oppbevaring av sigarer.

– Ja vel, man røyker?
– Jeg kuttet ut sigaretter i 1981, men har fortsatt å ta en sigar innimellom. Det hender jeg har behov for å stoppe opp litt, og da blir de små pausene mine i boden en viktig del av den mentale husholdningen.

Publiserer
For det hender at Terje Ogden har det travelt. Han har doktorgrad fra Universitetet i Bergen, er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, er en meget produktiv forfatter av faglitteratur, har vært rockemusiker i mer enn femti år, og er fremdeles i farta. Og så har han familie og venner som skal pleies.

Vår lille prat med Terje denne gang er foranlediget av at han er i ferd med å runde sytti, og da må man såkalt fratre sin stilling i staten, også om man er forskningsdirektør ved Nasjonalt utviklingsssenter for barn og unge (NUBU), og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.

– Og det har du ikke lyst til, å fratre?
– Vel, jeg føler nok at jeg fremdeles har mye å by på. Jeg publiserer internasjonal forskning, og hvis jeg ikke holder mål blir jeg ikke publisert. Nå har jeg blitt sitert mer enn tusen ganger i internasjonale publikasjoner, og i dette miljøet evalueres man kontinuerlig. Her får man ikke sitte i fred og ro og bli sløv, da går alarmen, og så kommer man ikke videre.

– Så hva slags planer har du for den uunngåelige pensjonisttilværelsen, da?
– Nei…vi får jo prate litt sammen i familien. Men jeg fortsetter å skrive, og så er det noen tilbud og muligheter som jeg skal vurdere.

– Og så blir det litt mer rock’n’roll?
– Det kan du være sikker på.

Takk for kaffen
Det begynte i kjelleren i Klostergata 8 i 1964, Terje og en kamerat  hadde fått tak i en liten forsterker og prøvde seg fram på gitarene sine. Plutselig kom en begeistret renserimester Abrahamsen ned trappa, han holdt til i etasjen over, og det var lytt der i huset.

– Vi hadde rotet oss bort i «Kjempeviseslåtten» av Sæverud, og det syntes Abrahamsen var stas, han var glad i klassisk musikk og spilte kontrabass i Moss Orkesterforening.

Men det ble nok det eneste Abrahamsen fikk høre av klassisk fra den kanten, tvert om ble det rock og atter rock, først med Green Onions, deretter Norwegian Wood og Ogdens Rhytm & Blues, med skiftende besetninger, men stort sett alltid med storebror Georg ved trommene inntil han døde så altfor tidlig i 2016.

Det var med Green Onions ungguttene først markerte seg, blant annet medvirket de i filmen «Broder Gabrielsen». Men det var med Norwegian Wood de ble proffe. Bokstavelig talt. I ett år.

– Ja visst, vi prøvde oss i Danmark, og det holdt et år. Men selv om vi fikk bra med jobber, blant annet på Tivoli og Revolution,  ble det for tungt økonomisk, vi var seks mann som måtte ha hotellrom, trengte bil for å frakte to tonn med utstyr, og det var jo ikke gratis å leve i Danmark, heller, selv om det var billigere enn hjemme.

– Så ble det kanskje også nogle bajere på de unge drenge fra Norge?
– Minimalt, det der hadde vi en veldig avklart holdning til da vi reiste nedover. Vi hadde musikalske ambisjoner, og det ble stort sett kaffe på oss. Innad kalte vi oss for et «Takk-for-kaffen-band», men utad hadde vi det mer breiale mottoet «Vi pisser hvor vi vil».

– Men miljøet den gangen var vel ganske preget av en liberal holdning til rus?
– Det var det, og vi så mye, og ble tilbudt en del. Men vi hadde en avtale om at dersom en eneste av oss rotet seg bort i noe skulle hele bandet øyeblikkelig hjem, og det skjedde ikke. For øvrig var det et av de fineste årene i mitt liv, full frihet og musikk hele tida.

Sykle med fru Torunn
Terje har levd et langt og aktivt yrkesliv i norsk og internasjonal pedagogikk og psykologi, og sett trender og retninger komme og gå. Og han er ikke i tvil om hva som er hans grunnsyn: Kunnskap må være evidensbasert, kunnskapsbasert.

– Med det mener du?
– At vi må jobbe planmessig og systematisk basert på kvalitetssikret forskning.

– Skal ikke lærerens eller behandlerens egne erfaringer og dyktighet få spille inn?
– Jo, men innenfor rammene som forskningen har lagt, og der er det fremdeles mye rom for faglig skjønn og erfaringer.

– Og dette er alle enig om?
– Det var stor motstand mot det synet da jeg startet opp, særlig i barnevernet, men nå har nok vinden snudd. Aggresjon, vold, utagering og rus må møtes planmessig og profesjonelt, og det tror jeg nok de fleste er med på.

Avslutter Terje Ogden, som spiller med Ogdens Rhytm & Blues en gang i uka, der har han slett ikke tenkt å fratre. Og så skal han gjøre det vanlige i sommer, sykle på øya Falster i Danmark med fru Torunn. Og røyke en sigar.

NO COMMENTS