Linn Olsen har vært frilanser i den krevende musikkteaterbransjen i atten år, og har markert seg som en regissør for de store anledninger. I fjor sto hun bak suksessen «Billy Elliot» på Folketeateret i Oslo, og i år ble «Mary Poppins» på samme sted, regissert av Linn Olsen, kåret til årets norske musikkteaterforestilling.

– Så nå er du etablert for godt, og kan slappe av?
– Jeg er nok tryggere nå, har fått en del erfaring etter hvert, men det er mange om beinet i denne bransjen, så jeg må stå på og levere kvalitet selv om jeg har fått en god posisjon i miljøet.

– Og kan velge og vrake i jobber?
– Nei, det er ikke sånn, det produseres ikke nok forestillinger til at alle kan være i jobb hele tiden, så man må være aktiv og våken. Men ambisjonene skrus jo opp etter hvert, og jeg vil videre. Og så er det nok noen jobber jeg ikke vil tilbake til, nå kan jeg koste på meg å kun gjøre ting jeg har virkelig lyst til. Og det er heldigvis mye.

– Bare regi? Du har jo tidligere også vært danser, skuespiller og koreograf?
– Det er nok regi jeg vil drive med, jeg får ikke noe boost av å stå på scenen lenger, det er det å få fortalt historien på en god måte som gir meg den store opplevelsen.

Barndomsdrømmen
Det har vært musikk og dans for Linn siden hun fem-seks år gammel tok opp Grand Prix-finalen på video og lærte seg alle sangene, både koreografien og det hun syntes hørtes ut som tekstene. Siden har det for øvrig blitt mye Grand Prix for henne, som koreograf for det norske bidraget flere år.

– Nærmere barndomsdrømmen er det vel vanskelig å komme?

– Det kan du si, men jeg har jobbet for å komme dit, og satt meg stadig nye mål. Og så er jeg ganske perfeksjonistisk, og sjelden helt fornøyd med det jeg gjør. I første klasse på barneskolen skulle jeg tegne det gule mursteinshuset vårt, men fikk det ikke helt til, og endte opp med gråt og istykkerrevet ark.

Seinere har hun i høy grad fått det til. Etter barne- og ungdomsskole på Ekholt tok hun videregående på Malakoff, med et betydelig fravær. Allerede da var hun i gang med hobbyen som skulle bli yrket hennes, og drev med dans og teater to-tre ganger i uka i Oslo.

Tidlig ekshibisjonist?
– Jeg har alltid likt å bli sett, men ikke på bekostning av andre. Det er morsomst når alle er med, så kan jeg gjerne stå bak og lage det. Og jeg har aldri vært interessert i å være den som synger høyest på fest.

Eldbjørgs Ballettskole
Etter videregående begynte Linn på Blindern for å studere språk eller safunnsfag. Der ble hun en dag. Og tok toget hjem til Moss, kjøpte billett til Dublin dagen etter, for å besøke en venninne og danse. Og dans ble det, hun troppet opp på College of Dance, og fikk være med i noen danseklasser, men fikk problemer med knærne, og begynte å orientere seg andre veier.

– Jeg var i Dublin et par måneders tid, men skjønte at jeg ikke kunne satse på dansen. Det var ikke det at jeg trengte å være best, men jeg trengte å være god nok. Så jeg søkte på musikkteaterlinja på Bårdar i Oslo, og kom inn der.

Det er prosessen fram mot resultatet som er drivkraften hennes, helt siden hennes første danseforestilling som hun koreograferte i Møllebyen seksten år gammel.

Da hadde hun sin bakgrunn fra
Eldbjørgs Ballettskole (selvfølgelig), Spin Off dansestudio i Oslo, og Mølla Dans- og Teaterverksted her i byen. Hun vant Ungdommens kulturmønstring i Østfold med koreografi for tre dansere, var med i russerevyen som revysjef og skuespiller (- vil gjerne ha kontrollen, vet du), og jobbet sammen med Per Olav Sørensen som på den tiden var sivilarbeider på Gimle Kultursenter.

– Per Olav har for øvrig utviklet seg til å bli en fremragende regissør, alle ønsker å være gode for ham. Jeg har nok vært ganske inspirert av hans stil og arbeidsmetoder, i tillegg til den svenske regissøren Leif Stinnerbom, som har lagd noen fantastiske fysiske produksjoner.

Kunstnerisk galskap
Etter å ha bodd en lengre periode i Oslo flyttet Linn Olsen for tre år siden tilbake til Moss, og her blir hun værende.

– Jeg trenger absolutt ikke å være en del av miljøet hele tiden, det blir for slitsomt. Jeg tror jeg rett og slett blir en bedre regissør av å bo her.

– Da går du jo glipp av mye kunstnerisk galskap og fuktige fester?
– Det gjør jeg nok, men det der har forandret seg mye i forhold til hvordan det var for noen år tilbake. En del norske skuespillere har jo begynt å bli interessante for utlandet, og da må man være i god form og se bra ut. Og fyll og festing har aldri vært noe særlig for meg, etter en premiere vil jeg helst være for meg selv, reise bort. Etter å ha jobbet natt og dag i seks uker, og ha bodd de siste døgnene på hotell, er det ikke en fest jeg har lyst på. Da vil jeg ha det stille inni hodet, det er min rus. Men for øvrig er bransjen så tøff at det ikke er plass til mye tull, man må være skjerpet på jobb. Det er voldsomt store budsjetter, vet du, og restriksjoner i alkoholbruk tas ofte inn i kontraktene.

Suksesser i ryggen
Nå nyter hun rolige dager på Jeløy sammen med samboer, to bonusbarn og bonushund.

– Portugisisk vannhund, den er helt vill etter å bade. Men til sommeren er det på’n igjen, da skal hun ha regi på «Nasareeren», en stor musikal i Fjæreheia ved Grimstad.

– Det bør vel gå greit, med dine suksesser i ryggen vet du jo at dette er noe du kan?

– Jeg tør aldri ta det på rutinen, men jeg kan nok ha dager hvor jeg kan lene meg litt på tidligere erfaringer. Men det er hardt arbeid, og man må presse seg selv til å være kreativ.

– Kan du gå lei?
– Det jeg driver med er det flotteste jeg kan tenke meg, og det er jobben min! Da er det greit om enkelte dager kan være litt tunge, jeg er jo ekstremt heldig.

Lars Rune Debes tekst og foto

Del
Foregående artikkelMange muligheter med 3D print
Neste artikelFastboende campingturister
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS