Rolf Sørensen har vært frilanser og sin egen herre i mer enn førti år, og har vært særdeles tilfreds med det.

– Men du må vel ha savnet fast arbe’ innimellom?

– Aldri. Du må få deg utdannelse og et yrke, sa folk til meg. Hvorfor det, tenkte jeg, jeg skal bli naturfotograf.Han vokste opp på Skarmyra, hvor det på den tiden var et mylder av barn, og et sant lekeeldorado. Og en flott fotballbane.

– Der var jeg han som løp rett fram, uten taktomslag og retningsforandring, men jeg fikk ned dem som sto i veien for meg, selv om jeg ikke var så særlig stor og sterk.
Og så var det så mye mer enn fotball, blant annet sommerferiene når Eyvind Hellstrøm og broren Jan var på besøk hos onkel Arne «Iskrem», og det vanket krokan- eller jordbæris i kjelleren i det store, gule huset nederst i Fjellveien, hvor Hellstrømonkelen produserte godsakene.

– Vi fikk også være med å levere varer til Isbaren, Gimlekiosken, og et sted i Son, og det var rik anledning til å spise av lasset.

Han har voldsomt mange minner fra barndommen, og selv om han har bodd lengre syd i fylket i mange år, har han fremdeles et varmt forhold til Skarmyra og Moss.

– Javisst, det hender nok jeg tar meg en tur «hjem» og sitter på krakken ved Bytårnet og røyker en god sigar mens jeg lar tanker og minner flyte.

Jay Silver
En varm sommerdag i 1954 stilte Rolf Sørensen med nyslipt lommekniv på Moss Folkebibliotek. Han visste at det var et fint bilde av en utstoppet hubro i bokverket «Fuglene i Norden», og den ugla ville han ha på veggen hjemme på gutterommet i Markveien.

– Ja, jeg må nok bekjenne at det var jeg som skar ut det bildet, jeg var allerede oppslukt av naturen, av skog og vann og fugler og fisk, og visste nok innerst inne allerede da at det var å leve i dette og å fotografere jeg skulle drive med.

Han vokste opp hos besteforeldrene, og var en selvstendig og aktiv gutt som hadde stor frihet til å følge opp interessene sine. Gjøre lekser? Nei. Fiske ørret ved Kjellandsvik? Ja. Og ørret fikk han, ikke minst på oter, med favorittflua Jay Silver, dobbeltkrok, størrelse 8.

– Og så ble det fotografering etter hvert?
– Ja, det ble det tidlig. Men det første speilreflekskameraet kjøpte jeg først på attenårsdagen min. Det var et Mamiya 1000 med et 400 mm teleobjektiv. Ikke noe normalobjektiv eller vidvinkel, jeg skulle ikke fotografere folk, jeg skulle fotografere dyr og natur.

– Og det gikk bra?
– Nei, det gjorde det ikke, møtet med virkeligheten ble brutalt. For selv med et 400 mm objektiv kan fuglene i Kurefjorden se ut som små og uskarpe fjærballer.

Det gikk, som vi vet, bedre ganske snart.

Grunnelementer
Rolf Sørensen gjorde noen pliktøvelser på utdanningsfronten etter å ha unnagjort framhaldsskolen på Torderød. Han var innom mekanikeryrket, gikk læretid på Moss Lysverker, og utdannet seg faktisk til lærer, uten at det ga all verdens inspirasjon. For han holdt på med andre ting hele tiden, han fisket og fotograferte, og begynte etter hvert også å skrive. Han fikk antatt bilder hos byråer og i Vi Menn, hvor han også ble fast spaltist, og skjønte at dette kunne han klare å leve av. Dermed bestemte han seg for å være sin egen herre, kastet vekkerklokka, og har aldri sett seg tilbake.

– Men at du kastet vekkerklokka betød vel ikke at du kunne la være å stå opp om morran?
– Nei, tvert om, som fotograf er jeg helt avhengig av lyset, og det kommer og går uten å spørre meg om det passer. Men jeg bestemmer selv hvilke morrar jeg vil stå opp.

– Har du noen spesiell grunnfilosofi, noen rød strek når det gjelder foto?
– For meg finnes det tre grunnelementer som jeg alltid ser etter, det er lys, farge og bevegelse. Der er jeg blant annet inspirert av den østerrikske fotografen Ernst Haas etter å ha kommet over boka «The creation» da jeg var 26 år gammel.

– Og etter det begynte du å skrive bøker selv?
– Ikke riktig så tidlig, men det har blitt noen etter hvert, ja.

Bare moro
Han har en CV som vitner om en voldsom kreativitet og produktivitet. Han har utgitt nærmere tyve bøker, hatt en rekke utstillinger, deltatt i mange fjernsynsprogram, hatt kurs- og foredragsvirksomhet i inn- og utland, mottok Award of Excellence fra Society of Newspaper Design i 1991, og ble innstilt til Nordisk Råds miljøvernpris for 1999. Blant veldig mye annet.

– Her må det da ha vært voldsomt mye jobb?
– Nei, jeg har aldri sett på det som jobb, aldri. Jeg har jo bare gjort det som har vært moro og spennende, og så trigges jeg alltid av å gjøre nye ting.

– Har du noe system i din boblende kreativitet, da?
– Ja visst, det har jeg. Jeg passer alltid på å ha god tid når jeg begynner på en ny jobb, og opplever aldri noe stress. Det er viktig for meg å planlegge og disponere, og jeg leverer aldri for seint.

– Så alt har vært bare moro?
– Ja, bortsett fra overgangen til digitalt foto. Da gikk det helt i ball for Sørensen.

– Hva skjedde?
– Jeg kunne jo dette med mørkerom og tradisjonelt foto, og så fikk jeg det digitale rett i trynet, og skjønte stort sett ingen ting. Så jeg dro ut og fisket i stedet.

– Men du kom jo i gang igjen?
– Ja, men det tok tid. Og jeg hadde en ganske lang periode hvor jeg holdt på med lysbilder, og oppdragsgiverne mine reiv seg i håret når jeg kom med produktene.

Dypere og dypere
Tidlig på 1980-tallet innledet Rolf Sørensen et samarbeid med en annen markant profil innen norsk naturfotografi, Jørn Bøhmer Olsen fra Halden.

– Ja, vi har fremdeles kontakt, etter å ha jobbet tett innpå hverandre i mange år. Og det var et perfekt teamarbeid, det var aldri et vondt ord mellom oss, selv om vi opplevde mange såkalt krevende situasjoner.

Vår mann fra Skarmyra, nå bosatt på Papperhavn på Hvaler, hvor han lever en blanding av bohemtilværelse og familieliv med kone og datter, har etter hvert blitt en voksen kar, og har tørnet de sytti.

Så har han vel roet litt ned, da?
– Ikke tale om, her er det full fart. Jeg har to utstillinger på gang, en på Litteraturhuset i Fredrikstad, og en på Borgarsyssel i forbindelse med Sarpsborgs tusenårsjubileum. Og jeg kommer bare dypere og dypere inn i det med foto. Dessuten må jeg jo ut og fiske ørret et par-tre ganger i uka, ut før det lysner om morran.

– Da bruker du Jay Silver?
– Jeg har bare en eneste igjen, den er fra Kjellandsviktida, og den må jeg spare på. De er ikke å få tak i lenger.

Lars Rune Debes tekst og foto
Del
Foregående artikkelPåske Pongo
Neste artikelKvikk lunsj; En turvenn i 79 år
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS