Han heter både Hans Ivar og Ivar Hans, alt etter som man sjekker i telefonkatalogen eller i passet. Men på Melløs Stadion er saken klar, der er det «han Ivar». Hver eneste dag.

Opprinnelig er han fra Våler, noe svake dialektrester vitner om, men han har vært mossing i femti år, og aldri angret på det.

Ivar-Underud-Moss-Idrettslag– Familien bodde i Vassbygda i Våler, tre kilometer fra riksveien. Jeg gikk på Botner skole annenhver dag, det var fem kilometer å sykle dit, og så måtte være med og jobbe på gårdsbruket. Deretter ble det å jobbe i skogen fra jeg var 14 – 15 år gammel. Det var tungt.

Etter framhaldsskolen jobbet han på gården fram til militærtjenesten, som ble avtjent i Gaza, før han dro på hvalfangst i seks måneder.

– Det var et rovfiske av verste sort, man tok ikke hensyn til noe som helst. Heldigvis er det regulert nå, og jeg synes det er greit med moderat hvalfangst til menneskeføde.

Støttespiller
Ivar begynte tidlig med idrett, og ble en habil utøver i løpsøvelser fra 800 meter og oppover, men det begynte med sykkel.

– Med sykkel?
– Ja, det var en stor idrett i Våler på den tida, Sportsklubben Vansjø var en ren sykkelklubb i begynnelsen, og markerte seg godt. Seinere ble det Vansjø/Svinndal med mange andre disipliner.

– Men det er ikke der du har slitt dine piggsko?

– Nei, jeg meldte meg inn i MIL, Moss Idrettslag, i 1961 eller -62.

– Og er fremdeles aktiv?

– Ikke som utøver, men jeg er jo med og tar i et tak når det trengs.

Og hvor mange tusen timer det har blitt i løpet av mer enn et halvt århundre er det nok ingen som har oversikt over, men han har definitivt markert seg som uvurderlig støttespiller for klubben og for friidrettsmiljøet her i distriktet.

Treningsprodukt
Han flyttet til Moss i 1965, og jobbet som sjåfør for bakeribedriftene til Trygve Andreassen, før han ble ansatt i Brannvesenet i 1967.

– Måtte man ikke spille på Rapid for å få jobb der, da?

– Nei, he he, de trengte vel en friidrettsutøver, da.

På den tida var han svært aktiv, og trente mye. Blant annet hadde han vervet seg et år i Gaza, og der ble det mye løping.

– Jeg var i bra form da, men hadde ikke en sjanse til å følge inderne vi konkurrerte mot.

– Var du et naturlig idrettstalent?

– Der var jeg nok mer midt på treet, jeg var mer et treningsprodukt.

Og trent har han gjort stort sett hele livet, selv om en noe redusert helse har gjort at han må ta det med ro og ikke løper lenger. Men han går tirsdagsløpet, og benytter seg av banen i underetasjen på Melløs.

Av plasseringer som aktiv kan nevnes at han blant annet var tredjemann på østfoldstatistikken på 1500-meteren, og at han hadde gode plasseringer i NM for brannfolk i 1960-åra. Dessuten var han med på å sette klubbrekord på 4 x 1500 meter i 1962.

Ser talenter
Det er langt fra bare som aktiv utøver idretten har vært sentral i Ivar Unneruds liv, det å være en trofast hjelper og funksjonær har gitt ham minst like mye. I tillegg til å være høykompetent altmuligmann på Melløs er han blant annet forbundsstarter, og utgjorde sammen med Paul-Erik Krogsvold et starterteam i Østfold i mange år. Og han har fått være til stede på idrettslagets to største bragder, Are Nakkims sølvmedalje på 10 000 meter i Split i det gamle Jugoslavia i 1990, og Geir Moens gull på 200 meter og sølv på 100 meter i EM i Helsingfors i 1994. Og Geir Moen, det er svigersønnen til Ivar, det, så det er nok ekstra stas å ha det i familien.

Av andre høydepunkter i klubbens historie nevner han Rannveig Kvalviks fremragende prestasjoner i mangekamp, og NM-gullet på 4 x 100 meter for herrer i Ørsta 1997 på 40,40, som fremdeles er gjeldende norgesrekord. Der løp også Geir Moen, sammen med Birger Hermansen, Jørn Tollefsen, og Martin Blekkerud.

– Hvordan er situasjonen i idrettslaget nå, da?

– Vel, det er vel ikke helt på topp akkurat nå, men det er et visst tilsig av aktiv ungdom, og vi ser talenter. Men det er et problem å få nok trenere.

Alle bokstavene
Ivar er på Melløs stort sett hver eneste dag, og ser på stedet som sitt andre hjem. Han er glad i miljøet og aktiviteten der, og synes det er trivelig å kunne ta i et tak. Og så vet han at det er nødvendig med frivillig innsats for å få det hele til å gå rundt.

– Hvis alle «gamlingen» skulle bråslutte ville det nok bli dårlig med arrangementer etter hvert.

MIL har blant annet en av kioskene på MFKs hjemmekamper, og det skal kokes 50 – 60 liter kaffe. Og det skal skaffes funksjonærer og dommere til en mengde andre arrangementer.

– Det er ikke så enkelt i dag, før satte folk sin ære i å møte opp og hjelpe til. Vi fikk nytt banedekke her i 1983, og da ble vi pålagt av Forbundet å avholde en mengde stevner. Et år hadde vi 21 arrangementer, og det gikk ganske greit, det var bare å ringe, så kom folk. Det er som sagt ikke fullt så enkelt nå, men det er et trivelig miljø.

Når Ivar Unnerud ikke er på Melløs sitter han slett ikke hjemme og tvinner tommeltotter. Han er gift, og har tre barn, ni barnebarn, og to oldebarn, noe som definitivt krever sin mann. Og når familielivet og den daglige innsatsen på Melløs ikke er nok, jobber han litt ved siden av.

– Jeg kan ikke sitte rolig, skjønner du, kona mi sier at jeg har alle de der bokstavene man snakker om nå for tida.

Lars Rune Debes tekst

Jørn Mortensen foto

 

Del
Foregående artikkelTar ungdom på alvor
Neste artikelPositiv og modig
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS