Jonathan Parker begynte på arkitektstudiet ved Newcastle University i 1970, men han fullførte det ikke der. Det gjorde han ved Kingston University i 1977.

– Hva skjedde?
– Jeg fikk nok litt hjelp til å avvikle i Newcastle. På den tiden var det temmelig revolusjonære og til dels anarkistiske tilstander i universitetsmiljøene, og dette var noe jeg kom med i. Dermed fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket som student der, og måtte prøve å komme meg videre et annet sted.   

– Og det ble på universitetet i Kingston?
– Ja, de tok meg imot, selv om de hadde blitt advart mot meg. For på Kingston syntes de at det var helt greit med kritiske og aktive studenter.

Men det var ikke opplagt at det skulle bli arkitektur for unge Jonathan. Etter videregående skole skaffet han seg arbeidserfaring fra en rekke yrkesområder, som restauranter og hoteller, på ferger over Den engelske kanal, varedrosjesjåfør i London, jernbanearbeider i Canada, og han syklet til Israel, hvor han jobbet i kibbutz i et halvt år. Men etter hvert, 23 år gammel, stilte han til opptaksprøve til arkitektur, og kom inn.

– Og ble skikkelig frelst, dette var et område hvor jeg kunne kombinere realfag med det mer kunstnerisk kreative.

Norsk statsborger
På universitetet i Kingston hadde Jonathan blitt kjent med Marit Johansen fra Moss, som også studerte arkitektur, og en stund etter at studiene var avsluttet reiste han etter henne til Moss, hvor de flyttet inn i en leilighet ved Flemminghjørnet, og den unge arkitekten fikk jobb – som graver på Rygge kirkegård.

– Men det ble ganske snart arkitektjobber, først i Sarpsborg og Oslo, deretter tre år hos Jan Jansen i Moss.
Deretter drev han sitt eget firma, og har siden 1998 vært ansatt og styreleder i ARKITEKTteam as i Oslo, Sarpsborg og Moss.

– Og der blir du?
– Nei, jeg holder på å avvikle nå. Siden august 2017 har jeg vært styreleder i BBM (Bedre Byutvikling Moss), og det har mer eller mindre blitt en heltidsstilling.

– Og der avvikler du ikke?
– Nei, jeg står på, i alle fall fram til valget, så får vi se hva som skjer videre.

Og når Jonathan Parker står på er det alvor, i 1994 jobbet han mot norsk medlemskap i EU i den grad at han tok norsk statsborgerskap for å kunne stemme nei, og arbeidet med å etablere Senterparti-liste her i byen.
– Det mistet jeg mange venner på.

Vedvarende engasjement
Nå er det som frontfigur i BBM han er mest aktuell, men han har gjennom mange år gått inn i en rekke kontroversielle saker med faglig tyngde og utrettelig engasjement, noe som tidvis har ført til uttrykt irritasjon, ikke minst hos aktører i maktposisjoner.

– Kverulant?
– Ja, det å kalle meg kverulant er en av de hersketeknikkene som er blitt brukt mest mot meg. Og så har jeg opplevd bevisst feiltolkning og bagatellisering av problemstillinger brukt for å sikre maktposisjoner, blant annet når jeg har påpekt det som har sett ut som betenkelig samarbeid mellom tiltakshavere og kommunens ledelse.

Han mener at «makta» fortsatt prøver å bruke hersketeknikkene på BBM, men med mindre hell. Og han kan også vise til en rekke saker hvor han har fått medhold av Kontrollutvalget og/eller Fylkesmannen.

– Men hva er det som skaper dette tidvis voldsomme engasjementet hos deg?
– Rettferdighetssans, jeg klarer ikke å sitte og se på urettferdighet. Og jeg har snublet borti mye urettferdighet, og også tatt andres kamper. Så det er nok en del historier man ikke kjenner til.

– Blir det ikke slitsomt?
– Nei, det er en del av livet, å hjelpe til, stå opp for folk som blir tråkket på. Og i den forbindelsen er jeg skuffet over at vi ikke fikk hjulpet dem som mistet hjemmene sine i Nyquistbyen mer, nå er det dessverre for seint.

Så selv om han synes det kan være sårende å bli beskyldt for å være på egotripp når han kjemper for det som synes riktig og rett, så nekter han å la seg kneble.

– Jeg tåler å høre sånt noe fra folk jeg ikke har respekt for.

Halmhytte og Glade Takter
Men livet er slett ikke bare kamp og konflikt for Jonathan Parker. I 1993 ble han gift med Rønnaug Bekkhus og fikk to flotte bonusbarn, Niels og Rune. Ganske snart kom også Ingunn, og nå har de stolte foreldrene i den arkitekttegnede (Jonathan, selvfølgelig) boligen i Bråtengata syv barnebarn.

Og så synger han i kor, Glade Takter, det også sammen med Rønnaug, og nyter livet på hytta. Og det er ikke en hvilken som helst hytte, for Jonathan er miljøbevisst. Selvfølgelig.

– Det er en liten halmhytte som vi har bygd selv i Flatdal i Telemark. Halm er en flott ressurs, det er et materiale som man til og med kan bygge bærevegger med. Så der oppe har vi det trivelig, stadig nye prosjekter.

– Du er født og oppvokst hovedsakelig i Kent i England, og kom til Moss i 1977. Er du mest engelsk eller mest norsk?
– Jeg er vel mest engelsk når jeg er i England, og mest norsk når jeg er i Norge. Men jeg har alltid flyttet mye, og etter at jeg kom til Moss har jeg blitt ekte mossing.

– Ja vel, hvordan vil du ha byen?
– Da vil jeg satse på sentrum, få tilbake vitaliteten der. Så vil jeg ha jernbanestasjonen på Myra, og jeg vil ikke ha containerhavn, det er meningsløst i Moss. Havneområdet vil jeg utvikle med mye luft og grønt. Riksvei 19 må under jernbanen til Kransen, og gjerne videre under Kanalen til Jeløy.

– OK, lykke til. Neste år blir du 70, hva skjer videre, i tillegg til familien, BBM, Glade Takter og hytta?

– Jeg skriver på en skisse for en TV-serie, basert på situasjonen i Moss. Noen ungdommer fatter interesse for hva som skjer her i byen, med tanter og onkler som blir kastet ut av hjemmene sine i Nyquistbyen. Så begynner de å grave i politikken som ligger bak, det kan det bli krim av.

Lars Rune Debes

Del
Foregående artikkelEllen Aabol (18) har mange jern i ilden
Neste artikelSkøyteglede i ishallen
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS