Anne Enger gikk ikke fra et turboliv i politikken og i offentlig tjeneste til den store stillheten da hun gikk av som fylkesmann i Østfold ved siste årsskifte. Hun har fremdeles mer enn nok å gjøre, og tilbringer neppe mye tid i gyngestolen hjemme i Baugs-åsen. Hvis hun har en, da. Gyngestol.

Hun er født og oppvokst i Trøgstad, hvor foreldrene drev gård. Det betydde hardt arbeid for alle, noe Anne syntes var helt greit.

– Og så bar det rett inn i Senterpartiet?
– Nei, faktisk ikke, der kom jeg først med etter at jeg hadde flyttet til Oslo. Og så tok det jo litt av da den andre EU-striden i Norge toppet seg med et nei i 1994.
Og det var vel nettopp som «nei-dronninga» hun for alvor markerte seg i norsk offentlighet, til tross for at hun tidligere også hadde vært leder for Folkeaksjonen mot fri abort.

– Du hadde en tilsynelatende kolossal trygghet blandet med spontanitet og handlekraft i den knallharde EU-kampen, var det ingen som hadde lært deg å ha respekt for etablerte og tunge politikere?
– Nei. Dessuten er jeg utdannet sykepleier, og har sett mennesker i alle livets situasjoner. Av det har jeg lært at posisjoner og penger ikke betyr noen ting, til syvende og sist er vi alle små og sårbare.

Verdt det
Motet og mangelen på respekt for tidvis oppblåste autoriteter har kommet godt med for den kristne bygdejenta fra Trøgstad, hun har sittet i en lang rekke posisjoner som har krevd besluttsomhet og tyngde. Etter å ha utdannet seg både som sosionom og sykepleier har hun blant veldig mye annet vært stortingsrepresentant, leder av Senterpartiet, kulturminister, fungerende olje- og energiminister, og til og med fungerende statsminister under Kjell Magne Bondeviks sykdomsperiode høsten -98. Samtidig har hun levd et familieliv som har krevd sitt, og belastningen har enkelte ganger vært betydelig. Det var nødvendig med hard prioritering, og det var ikke tid til mye festing og fritid.

– Ja, jeg gikk sikkert glipp av en del, men barna hadde det bra, selv om det kunne koste mye noen ganger.

– Hvordan har du vurdert det i ettertid?
– Det kunne ikke vært gjort annerledes. Man må lære seg å leve med noen konsekvenser, ingen lever enkle liv. Noen konflikter og problemer kan og bør løses, men noen er uløselige, og man må leve videre med det.

– Var det verdt det?
– Ja, det var det. Jeg er takknemlig for de oppgavene jeg har fått, og spesielt for å ha fått representere Senterpartiets verdier i regjering.

Verdigrunnlaget
I 2004 ble Anne Enger fylkesmann i Østfold, og gikk av etter maksimalt åremål ved årsskiftet 2015 – 16. Og bare så det er sagt, den stillingen krever noe ganske mye mer enn å pusle rundt med snorklippersaksa.

– Det er et mangfold av oppgaver, og det er ganske sentralt å mestre meglerrollen på flere plan, skape samlende løsninger.

– Og det klarte en hardtslående politiker som du?
– Jeg har nok alltid lagt stor vekt på rolleforståelse, så jeg synes det har fungert greit.

– Men du har vel måttet holde egne meninger for deg selv, og være politisk nøytral?

– Det er jo så, men jeg har slett ikke hatt noe behov for å predike, og verdigrunnlaget skinner igjennom, uansett.

Og så var det ekstra stas å få fylkesmannsstillingen nettopp i Østfold.
– Det var jo å komme hjem, det.

– Det er jo et stykke til Trøgstad, da?
– Det er det, og jeg vil alltid ha dype røtter der. Men jeg har bodd her i distriktet, først i Moss og deretter i Rygge, fra 2005, og jeg har lært å bli glad i det åpne landskapet med hav og himmel. For ikke å snakke om turene med hunden i edeltreskogen hjemme ved Baugsåsen.

– Som snart skal slås sammen med Moss, hva synes en gammel senterpartist om det?
– Vel, det kan sikkert være mye å hente på å slå sammen kommuner i Østfold.

– Men?
– Det butter nok litt mot det jeg har stått for som partileder. Det må i alle fall være frivillighet.

– Kanskje like greit at åremålet ditt som fylkesmann gikk ut før prosessen skal føres videre.
– Jeg kunne nok kommet i en skvis der, ja.

Forsanger
Det hender man henfaller til fordommer og klisjeer, og blant dem kan nok oppfatningen av kristenlivet i Indre Østfold på femti- og sekstitallet være. Neppe særlig lystig, innbiller vi oss. Og aner en viss forståelse for vårt syn hos Anne Enger.

– Da foreldrene mine i 1963 eller -64 stiftet Trøgstad kristne ungdomsforening var det nok nettopp fordi de ville ha mer vidsyn. Den gangen var Indremisjonen det eneste alternativet for kristen ungdom.

– Og du var med, og har beholdt troen
– Ja, og ja. Jeg har alltid hatt en kristen tro, som riktignok har forandret seg en del med åra. Jeg har blitt mer liberal, og har faktisk et ganske greit forhold til evolusjonslæren, forklarer hun, med det lille, skjeve smilet og glimtet vi husker så godt.  – Men det er jo alltid et stort mysterium der likevel, da. Og jeg er sterkt imot alle former for intoleranse, min Gud er kjærlighet.

Hun har funnet sin tilhørighet i Ekholt menighet, hvor hun trives godt.
– Jeg er glad i å synge salmer, og det hender de ber meg være forsanger. Hyggelig.
For øvrig er hun nestleder i bispedømmerådet i Borg, og er med i Dialogforum i Sarpsborg, et møtested for kristne og muslimer.

– Vi må jo få til en fredelig sameksistens i samfunnet vårt, og jeg tror det ofte er lettere for religiøse mennesker å forstå hverandre.

Og så var det dette med gyngestolen i Baugsåsen som får stå i fred. Ikke så rart det, når man vet at hun er styreleder for Nationaltheatret, styreleder i NIVA, i Sykehuset Innlandet og i Oslo Kammermusikkfestival. Dessuten har hun tre barn, og hun og ektemannen har åtte barnebarn til sammen. Og så går hun tur i edeltreskogen. Med hunden.

– Jakthund?
– Ja, en setter. Jeg skyter ikke, men er betatt av skytteren.

Tekst og foto: Lars Rune Debes

Del
Foregående artikkelHer er Ronny og «Gullhøna»
Neste artikelEt helt liv med håndball
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS