– Det har vært en reise, det har gått opp og ned, men jeg har aldri angret, sier Gine Cecilie Johansen. Hun har nettopp feiret 25-årsjubileum som møbeltapetserer, og ser litt tilbake på det som har vært. Og så ser hun litt framover.

– Tredje februar 1993 fikk jeg et tilskudd på 100 000 kroner av det som het Distriktenes utbyggingsfond, og dermed var jeg i gang, nyutdannet og ganske uten erfaring som næringsdrivende. Men jeg var fast bestemt på at dette ville jeg realisere, fikk leie lokaler i Helgerødgata, og var nok litt heldig med å være tidlig ute på restaureringsbølga. Dessuten tror jeg ikke det var dumt å være kvinne som satset på et utrydningstruet håndverk.

Begynnelsen
Gine har alltid vært glad i kreativ utfoldelse, og bestemte seg for å prøve å gjøre et levebrød ut av skapertrangen. Så hun begynte på tegnelinje i Fredrikstad, skulle bli reklametegner.

– Men det ble du ikke?
– Nei, det var bedritent kjedelig, så det kom jeg meg ut av.

Møbeltapetserer MossNeste stopp var trikotasjeforretningen Edvard Brække, hvor hun fikk jobbe med gardiner og interiør, og det var langt mer interessant enn reklametegning. Hos Brække opplevde hun også at flere kunder spurte etter møbeltapetserer, og fant ut at dette kunne være noe for henne. Så, etter et år på Elvebakken videregående skole i Oslo, satt hun med kompetansen i orden og med eget verksted i Helgerødgata.

– Hvordan havnet du akkurat der?
– Ganske tilfeldig. Jeg bodde i Tronvikveien, og gikk ofte forbi der. Lokalet sto tomt etter at Grans-utsalget hadde flyttet ut, og en dag gikk jeg inn i kiosken ved siden av og spurte om jeg kunne få leie lokalet. Det gikk greit, og så var jeg på plass.

Ikke kjøpes for penger
Interiørtrender har kommet og gått i løpet av Gines tjuefem år med magnethammer, saks og symaskin, men på hennes felt har det vært ganske stabilt.

– Mye gamle bondemøbler, da?
– Nei, slett ikke bare det, det finnes nesten ikke grenser for hva som kan restaureres. Og den viktigste verdien ved et møbel er kjærligheten til det. Sofaen du satt i sammen med bestefar kan ikke erstattes med en ny sofa, men den kan settes i stand og tas vare på.

– Men det kan kanskje bli ganske kostbart?
– Det aller meste kan jo kjøpes billig nå, så det «lønner seg» sjelden å restaurere gamle møbler. Men det er enkelte ting man ikke kan kjøpe for penger, og jeg synes det er gledelig at det er så mange som er oppmerksom på slike verdier.

– Det er kanskje derfor folk går på kurs hos deg?
– Ja, det er nok ikke mange som kommer på kurs for å bli møbeltapetserere, de skal som regel sette i stand sine egne ting.

– Men undergraver du ikke din egen posisjon ved å lære opp andre i yrket ditt?
– Nei da, jeg får jo kursdeltakere som ny kundegruppe. De kommer tilbake og tar nye kurs, kjøper materialer av meg, sånne ting.

Sin egen hule
Hva synes så møbeltapetsereren om minimalistiske strømninger hvor alt skal være nettopp minimalistisk og hvitt?

– Så kjedelig, da blir jo alt kliss likt. Jeg vil ha farger og frodighet, gjerne en nøytral base, men et interiør som er preget av liv og individualitet. Det skal være trivelig og bekvemt, og det trenger slett ikke være trendy eller eksklusivt. Jeg har trukket om en sofa fra Ikea til meg selv. Det er møbelets sjel og substans som er viktig, ikke om det er «design» eller moteriktig. Jeg vil ha det lunt rundt meg, ha min egen hule som jeg fyller med ting jeg er glad i.

I 2015 flyttet Gine virksomheten til Røed Gård, og har nå verksted i sidebygningen til låven. Og har kommet hjem.

– Det er praktfullt å høre til her ute, jeg klarer ikke å tenke meg noe bedre sted å være. Det gjør ikke akkurat vondt å ha lange dager her.

– Så det har du, lange dager?
– Det hender, det har jo vært tjuefem år med mye jobbing, og er det fremdeles.

– Da blir det vel også grei fortjeneste?
– Timelønna har ikke akkurat vært svimlende, men jeg har det gøy og kunne aldri tenke meg å drive med noe annet.

Fra morran til kvelden
Hun har ikke store materielle krav, Gine Cecilie Johansen. Hun har tjent akseptabelt på driften, men gidder ikke satse på ny og dyr bil.

– Men det er veldig greit å kjenne noen som kan mekke på den gamle.
– Enn ferie og fritid, du kan vel ikke jobbe hele tida?

– Jeg orker aldri mer enn en uke fri. Da går jeg rett i feriemodus første dag, og så går jeg rett tilbake i jobbemodus første dag hjemme igjen. For øvrig er jeg ikke så glad i å reise, synes det er så mye pes. Jeg jobber på Røed og bor på Refsnes med kveldssol til halv elleve, hvorfor i all verden skulle jeg reise til Syden?

– Nei, si det…Hva slags åpningstider har du på verkstedet, da?
– Fra morran til kvelden. Jeg åpner når jeg kommer, og stenger når jeg går.

Ikke store materielle krav, altså, men hun har ufravikelige krav til sin egen yrkesutøvelse:

– Jeg vet hva jeg kan, hva jeg står for faglig, og det er nok ganske mye. Men jeg hyrer inn folk med annen relevant kompetanse hvis jeg skjønner at det trengs. Det jeg leverer skal være skikkelig.

– Bra. Ellers?
– Sitte her på trappa utenfor verkstedet på Røed en sommermorgen og se på fuglene.

 

Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen

Del
Foregående artikkelHistorisk i paralympics
Neste artikelHer er jubileumssjefen
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS