Egentlig var det økonom hun skulle bli, men så var det denne drømmen, da. Drømmen om en egen, hyggelig kafé, med et landlig preg. Midt i byen. Hvis du hører ekstra nøye etter kan du nok høre at Malin Pettersson opprinnelig kommer fra broderlandet i øst, men hun blir stadig mer norsk.

– Ja visst, nå har jeg begynt å tenke på norsk, også. Og så drømmer jeg på norsk.

– Og smører matpakke til barna?
– Jeg må jo det, men jeg prøver å gjøre litt ekstra ut av det, med en wrap og litt salat og sånn.

For matpakke hadde hun ikke opplevd før hun kom her til lands, fra første skoledag på barneskolen til siste på videregående hjemme i Sverige ble det servert varm mat.
– Vi gledet oss til lunsj hver dag, og jeg tror det var viktig for å utvikle en matkultur tidlig.

– Ikke matpakke på jobb, heller?
– Nei, svenskene går i en helt annen grad ut og spiser i matpausen.

Serveringsbransjen
Etter å ha avsluttet videregående i Gislaved i Småland, jobbet hun blant annet i kjøttdisken på Konsum, og som sjåfør og deretter på salgsavdelingen hos Volvo. Og så ble hun en dag invitert til å komme på ferie i Oslo, til noen venninner som hadde flyttet til Norge for å få jobb. Malin dro, og likte det hun så. Jeg gjør som dem, tenkte hun, og finner meg en jobb her, jeg også. For livet må jo være noe mer enn Volvo i Borås.

Dermed var hun plutselig i serveringsbransjen i Norge, på Café Kjøkkenhagen på Grünerløkka.

– Så var du i gang med kafélivet?
– Ja, jeg kjente at det var noe spesielt med det, jeg hadde fra jeg var ganske ung hatt et bilde av min egen kafé inne i meg.

– Hvordan var det å jobbe i Norge?
– Det var nok en ganske annen verden og en annen arbeidsmoral enn det jeg var vant til, mer avslappet, for å si det sånn. Her kunne man jo bare lykkes.

Men det var sider ved bransjen hun ikke satte pris på, en livsstil med røyk og alkohol og destruktive vaner.

– Stoff?
– Det var nok det også, og det er jeg så inderlig imot.

Så hun skiftet beite, tok datakurs og fag på BI, og flyttet til Moss med samboer. Og jobbet med regnskap, uten helt å skjønne hvorfor.

– Det er jo absolutt ikke meg, men det var kanskje en slags gardering hvis jeg ikke klarte å realisere drømmen.

Levende lys
en drømmen vokste seg etter hvert stor og krevende. Allerede da hun var 15 år gammel hadde hun tegnet den kafeen hun ville ha, inspirert av den svenske serien «Vi på Saltkråkan», hvor både lille Malin og Farbror Melker figurerer.

– Jeg sjekket litt rundt, og fant ut at Freddy Jensen vurderte å avvikle Torvets Conditori, og tok en prat med ham. Vi ble enig om å ta det videre når han kom tilbake etter to ukers ferie, og to uker, det var lenge, det! Jeg gikk og ventet som et lite, utålmodig barn.

Men da han først kom tilbake gikk det fort. Etter to nye uker hadde hun nøklene, og tre uker deretter åpnet Malin Pettersson Farbror Melkers Café. Det var 13. mars 2008.

– Det var kø, enorm pågang, og jeg kunne ikke kassa engang.

Mye måtte gå seg til, men Malin hadde fått kafeen hun hadde drømt om. Ikke rocka, ikke brun, absolutt ikke pizza, lyst og trivelig, og god mat som lages i hennes eget kjøkken.

– Her bruker vi ikke vakumpakket kylling.
Hun legger vekt på stemning, spiller dempet musikk, og synes en kafé uten levende lys er utenkelig. Og betjeningen skal være genuint hyggelig, uten påklistrede smil. Og så er hun ikke redd for at det skal bli for «koselig», noe som jo er alle arkitekters skrekk.

– Nei, her er rene toner, rene farger og rene linjer, blandet med elementer som myker opp.

– Du er fornøyd?
– Ja, jeg har gjort som hjertet sa, og jeg har fått bekreftelse. Dette er viktig for meg, dette er mye mer enn en jobb. Det er dette jeg vil.

– Aldri angret?
– Nei. Jeg er kanskje aldri hundre prosent fornøyd, og det hender nok at omsetningen styrer humøret. Men det er så hyggelig når folk kommer, og jeg opplever aldri gretne mennesker her.

Sier en engasjert Malin Pettersson, som har latt seg inspirere av suksessen med spise- og møtestedet i Moss sentrum, og har valgt å satse videre.

Går an i Moss
For i tillegg til Farbror Melker i Moss har hun også etablert kafé i Østfoldhallen og på Mosseporten senter, og sysselsetter 20 ansatte fordelt på elleve årsverk.

– Ja, det begynner å bli mye å forholde seg til, så nå ansetter jeg personalsjef.

– Skummelt?
– Ja visst, jeg har gått konkurs mange ganger i hodet, men det har jo heldigvis ikke skjedd i virkeligheten. Men jeg blir jo skikkelig sliten innimellom.

– Så nå blir det ikke flere kafeer?
– Neeei, eller jeg vet ikke helt, vel, jeg klarer ikke å love noe. Det er moro, også, å starte opp ny kafé. Jeg vil jo være midt i det, føler meg mest levende da. Og så er det så trivelig å gå på jobb i et miljø med hyggelige gjester og kollegaer, og peis, blomster og levende lys.

– Men nå er vel ikke Moss kjent som en by hvor det er lett å drive serveringssted?

– Visst går det an i Moss, det er slett ingen treg by. Her er det godt besøk med hyggelige, fine folk, og nå vurderer jeg å holde søndagsåpent, også.

Forteller Malin, som i fjor opplevde å miste sin gode kollega, kompanjong og venn, Synnøve Berg Nilsen, som var et sentralt og avholdt midtpunkt i Farbror Melkers Café i Moss.

– Vi utfylte hverandre, var et komplett team, og det var vanskelig for meg å stå i sorgen da hun ble borte. Jeg mistet så mye energi, alt var kølsvart, så 2016 var et vanskelig år. Men det går bedre nå, selv om jeg savner henne voldsomt. Jeg prøver å ta med meg positiviteten hennes, hun lærte meg så mye, og hun er med meg hver eneste dag.

Så Malin ser framover, hun hadde en drøm, og den realiserer hun, hver eneste dag. For livet var faktisk noe mer enn Volvo i Borås.

Lars Rune Debes tekst
Jørn Mortensen foto

Del
Foregående artikkelMange vil lære foto av Øyvind Martinsen
Neste artikelKometkarriere som fotballdommer
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS