Boka er ikke dryppende nostalgisk og tilbakelengtende, men den er heller ikke redd for å peke på uforståelige valg og disposisjoner som er gjort her i byen, og som har ført til at Moss har blitt til noe helt annet enn hva den kunne vært. Johan Rynnås’ (1912 – 1991) fotografier med Espen Vinjes tekster har gitt oss en særdeles inspirerende og tankevekkende påminnelse om lokalpolitikernes ansvar for hva de leverer til kommende generasjoner.

Espen Vinjes bokutgivelse er rykende fersk, og er et resultat av tett samarbeide med Rynnås’ datter, Marit Rynnås. Den er blitt litt av en skattkiste, og er på mer enn to hundre sider tettpakket med fotografier og tekst som kan vekke begeistret gjenkjennelse, men også undring, spesielt for oss som er godt voksne. For alt er vel ikke blitt bare bra her i byen, sett sånn i bakspeilet, som danskene sier.

– Skal boka leses som en sammenhengende kritisk ytring mot byutviklingen her i Moss, Espen Vinje?
– Det viktigste for meg har vært å presentere noe av Johan Rynnås’ fantastiske fotoskatt, han har dokumentert byens utvikling i en brytningstid som ingen andre har gjort. Han var amatørfotograf, men har mange gode, til dels strålende, fotografier. Og det unike er jo at han gjorde det, at han var overalt med kameraet sitt.

Han var ansatt i kommunen, og hadde nok god oversikt over hvilke rivnings- og byggeprosjekter som var aktuelle, og da var han på plass og foreviget mye gammel mossehistorie i svart/hvitt før rivemannskapet kom. Dermed har vi fått gode muligheter til å sammenligne det som har blitt med det som har vært.

Tapt ansikt
Boka er resultat av Vinjes ganske langvarige samarbeid med Marit Rynnås, og etter hvert en rekke andre lokalkompetente informanter, bl a Knut Grenå, Knut A. Johansen og Erik Roth Nilsen. Og jobben har ikke vært bare uproblematisk.

– Jeg fikk noe datatrøbbel ganske seint i prosessen, og måtte nullstille PCen. Så viste det seg at jeg ikke hadde backup på de første 50 sidene, og da var det tungt å begynne på’n igjen. Men det gikk, og jeg kom i mål.

–Har du gjort noe lignende før?
– Jeg lagde en bok fra Novgorod sammen med fotograf Helge Eek for mange år siden, men jeg har jobbet med produksjonsansvar i Moss Avis, så jeg har en del tanker om layout og hvordan ting skal gjøres.

Selv om Vinje presiserer at det viktigste for ham er å publiserer det unike fotomaterialet som Rynnås etterlot seg, legger han ikke skjul på at han ikke bare er imponert over avgjørende beslutninger og tiltak her i byen.

– Tittelen på boka er Moss byen som tapte ansikt. Hva mener du?
– Jeg mener at verdifulle og sentrale deler av byen forsvant i moderniseringsprosessen vi har hatt de siste tiårene. Og det var ganske fort gjort, dessverre.

For det er viktig å ta hensyn til den opprinnelige identiteten når man skal utvikle byen videre, mener Vinje.
– Det er jo ganske typisk at når vi er turister i en fremmed by, er det oftest gamlebyen vi helst vil se, selv om vi er aldri så urbane og hippe.

Bakteppet
Nå framstår Vinje som langt fra sentimental og bakstreversk, selv om han har klare oppfatninger om hva som har preget utviklingen i Moss mest i negativ retning.
– Jeg skjønner jo godt at man må rive og sanere, og at det bare ville være dumt å lage kopier av gammel bebyggelse. Men det er trist å se gamle bystrøk med unik sjel erstattes av prefabrikkerte betongelementer. Og så er det det at den moderne urbaniseringen fører til at ethvert særpreg går tapt, på mange måter mener jeg Moss slutter å være Moss når byen blir seende ut som hvilken som helst annen by, med kjøpesentre og bryggekanter. Jeg er klar over at denne utviklingen har vært også i veldig mange andre byer, men ikke i like stor grad overalt. Eksempler på steder som har vært bevisste på å beholde identiteten kan være Lillehammer og Bergen.

Mange av bildene i boka kan stå som en kommentar til en tapt tid, mener Vinje, og tekstene, som er holdt på et saklig nivå, peker i en del tilfelle tilbake til beslutninger og disposisjoner som har hatt vesentlig betydning for utviklingen. Og i forordet beskriver han det politiske bakteppet som har ført oss dit vi er: «Småbyen er blitt som den er blitt fordi politikerne for en 40 – 50 og 60 år siden ikke ville ha gråbeingårder og andre arkitektonisk sterke minner om fattigdom, hardt arbeid, svette og fyll. Moss er blitt som den er fordi de som skulle forvalte en fremtid basert på vår fortid kanskje ikke var så nøye på det, eller brydde seg så mye om den. Det er vel det som kalles pragmatisme».

Munter gjenkjennelse
Altfor mange steder har det vært «tvingende nødvendig» å rive for ikke å stoppe byutviklingen, og så har det ofte endt opp med en ubebygd tomt med et parkometer på, mener Vinje. Eller som den tradisjonsrike Skomakergården på Kanalen, som til tross for et voldsomt engasjement og underskriftaksjon fra mer enn 6000 mossinger, ble jevnet med jorden. Det var i 2004, for tolv år siden. Siden har det bare vært tistler og kveke på den tomta.

Et annet eksempel på politisk «handlekraft» er den meget omstridte rivingen av det gamle politikammeret i 1968, også det til høylytte og kraftige protester. Til ingen nytte, en junidag på det noe uvanlige klokkeslettet for den slags, 05 på morgenen, var rivingen i full gang. Men det ble som det ble, og Vinjes anliggende er ikke å jamre over tapte tider og steder. For denne boka kaller i høy grad også på munter gjenkjennelse og kan bringe oss litt nærmere byen vår. Og så kan den kanskje være forfatterens lille hilsen til dem som skal ta oss videre:

– Tar du ikke med deg fortida kan det bli vrient med framtida.

Tekst: Lars Rune Debes
Foto: Jørn Mortensen

Del
Foregående artikkelFra fjellklatring til japansk karate
Neste artikelUt på tur med «Tjukkas-Per»
BBF Magasinet - Bil Bolig Fritid - Blir produsert av PS Press Reklame. I tillegg til å være et nettsted er det også et trykk magasin som kommer ut en gang i mnd. i 21.000 eksemplarer. Ta kontakt med Jørgen for mer informasjon om annonsering 926 82 695

NO COMMENTS